”Skal det være en designerbaby?”

”Unnskyld, doktor! Vi skulle gjerne hatt oss en baby. Den skal ha blå øyne og brunt hår. Den skal være musikalsk, være god i matte og… og ta med en liten ”dæsj” med idrettsferdigheter”. Dette høres kanskje rart ut, men det kan faktisk være en realitet i løpet av dette århundret. Kanskje ikke helt på samme måten, men det er allerede nå snakk om genmodifiserte unger, eller såkalte ”Designerbabyer”.

Avansert vitenskap og teknologi har gjort det mulig å finne ut hvilke deler av DNA-et som bestemmer de forskjellige evner og funksjoner som bestemmer hvordan en person blir når den vokser opp. Ved å befrukte et egg i et reagensrør har leger, doktorer og vitenskapsmenn mulighet til å endre på den genetiske oppbygninga. I første omgang, slik som det er i dag, kan denne teknikken brukes til å forhindre at ungen får genetiske feil. Men hva om vi etter hvert kan gå så langt som å bestemme ungens ferdigheter? Spørsmålet er: er det etisk riktig å gjøre dette?

For å se dette fra den ”positive” siden så er det mange vinninger ved modifiseringa. Den kan hjelpe til med å bli kvitt flere store og utbredde sjukdommer som for eksempel det å bli født med HIV. Sjukdommer som krever mye ressurser kunne ha blitt redusert til et minimalt nivå i et samfunn som allerede sliter med økonomien. Det bidrar også til at vi får bedre kjennskap til hvordan menneskekroppen fungerer og kan kanskje ende med avsløringer om livets opprinnelse . Om mennesket skal klare å forlate planeten og utforske universet før jorden går under, enten av naturkatastrofer, atomkrig eller av trusler fra det ytre rom, kan det være viktig å få utviklet hjernen i et litt høyere tempo. Dette kan vi gjøre ved å gi et lite ”dytt” i utviklinga med genmodifisering.

Denne saken har også en del motstandere. Enkelte religiøse kan komme til det enkle argumentet med å si at genmodifisering er å ”tukle med skaperverket”, men det finnes langt sterkere argumenter enn det. Sett at ti norske unger, har blitt genmodifisert og blitt ”designet” slik at de i forhold til andre elever virker som supergenier. Sjansen for at disse ungene får en jobb som krever høy utdanning er stor, mens det da blir vanskeligere for unger uten modifiseringa å få disse jobbene. Dette vil skape et press på hver enkelt familie, og vi kan sammenligne det med Darwins teori om ”Survival of the fittest”. De familiene som velger å ikke genmodifisere kan ende med å få en unge som blir sett ned på i samfunnet, og bli sett på som dum. Denne spesialbehandlingen av gener er ikke akkurat et billig inngrep og er derfor forbeholdt de litt rikere i samfunnet. Derfor ville en slik utvikling ha ført til et enda sterkere skille på rik og fattig i landet, hvor de rike familiene kan endre på genene i mange generasjoner, mens de fattige står igjen på det ”dumme” menneskenivået vi er på nå. For å sette denne situasjonen enda mer på spissen kan vi se den på verdensbasis: En størstedel av personene i i-land ville kunne utføre modifiseringa, mens bare et fåtall i u-land ville ha muligheten. Dette vil skape et raseskille mellom den nye ”Homo Intelligus” og dagens ”Homo Sapiens”, den laverestående rase.

Et stort problem i verden i dag er fattigdom, og et av de store prosjektene i verden i dag er å bli kvitt den. En eksplosjon av genmodifisering vil ikke akkurat være en hjelpende hånd til å bekjempe verdensfattigdommen. Den vil tvert imot virke den andre veien. La oss håpe at de menneskene som har mulighet til å påvirke menneskets utvikling tenker nøye over hva de gjør, før en eventuell kjedereaksjon. Hvordan denne utviklingen vil ende er umulig å forutsi.
Kilder: Tro og Tanke, Aschehoug & co current.com turtleforest.ca